MAGASINET

Bilder og tekst av Rudolf Svensen

Det er januar måned og vestavindene pisker innover Jærstrendene med styrke 20. I byfjorden går bølgene hvite mot Stavanger sentrum. Dette bekymrer imidlertid ikke Bjørn Forshei og meg. På Imskaien på vestsiden av Høgsfjorden er alt stille og rolig. Vi lesser dykkerutstyret ut av bilen, og snart kan jeg skru på lykta og gli langsomt ned langs den slake marbakken. Det myldrer av krill og småfisk. Jeg prøver å fokusere på fiskene som spruter i alle retninger. Er på jakt etter "nye" arter kutlinger som kan foreviges, og er langt inne i en diskusjon med meg selv om det virkelig er glasskutling jeg ser, da Bjørns intense blinking med lykta river meg brutalt ut av min egen lille verden.

Innpåsliten stimfisk.
Jeg snur meg mot Bjørn og lyser inn i en levende glinsende vegg så blank at den nesten tar pusten fra meg. Det er taggmakrell. Tusen på tusen av denne fantastisk flotte fisken. Stimen er enorm og snart er det taggmakrell over alt. Jeg prøver fortvilet å ta noen bilder, men fiskene gjør så godt de kan for å sabotere arbeidet til en seriøs undervannsfotograf. Taggmakrellen later til å være tiltrukket av lyset mitt. De svømmer mot meg og torpederer både blitzen og linsa på kameraet .
Jeg blir litt irritert når jeg tenker på hva som skjedde for drøye to uker siden. Da brukte jeg 73 minutter og 36 bilder på å få tatt to uklare bilder av en gjenstridig taggmakrell lengre ute i fjorden. Vel, her er det bare å stå på.
Filmen renner ut helt til hjernen min produserer en ny tanke:
- Tenk hvis det er større fisk som også har oppdaget denne enorme stimen med helsebringende vitaminrikt fiskekjøtt!
- Tenk hvis en av de mange flokkene med sultne pigghå som patruljerer de åpne vannmassene i fjorden har oppdaget det samme som oss!
Jeg bestemmer meg for å spare resten av filmen og gir beskjed til Bjørn at jeg vil fortsette nedover. Stimfiskene later også til å forstå når vi dykkere konverserer. De lar seg ikke be to ganger, og snart svømmer to dykkere og noen tusen taggmakrell utover mot dypere vann. Flere av taggmakrellene er ikke like disiplinerte som Bjørn og dessuten noen skikkelige linselus. Enten det er glasskutling eller sandflyndre jeg forsøker å forevige, så dukker det opp taggmakrell i søkeren. Vi slipper ikke unna før vi er oppe igjen på 4 meters dyp. Her får jeg endelig roen til å ta bilder av andre arter. Noen strandkrabber uten magemål graver etter skjell i sanden mens en tenåringstangsprell med hudormer i trynet titter nysgjerrig frem. En time senere sitter vi varmt og godt i bilen på vei mot Stavanger. "Bildykking" er tross alt ikke så verst!

Dykking i Høgsfjorden

Det som er mest tiltrekkende med Høgsfjorden, er at en aldri vet hvilke skapninger en møter. Som i de fleste andre fjorder, har en her en blanding av dyr fra både dype og grunne områder. Det er særlig i vinterhalvåret at artsmangfoldet blomstrer, men også om sommeren er livet på dykkbare dybder fantastisk.
En annen stor fordel med Høgs'en er at en ikke trenger båt for å dykke på de spennende stedene. På vestsiden går det vei nesten langs hele fjorden. Det er imidlertid en del private veier og kaier og alle er ikke like glade for dykkere som tar seg til rette. Som ellers lønner det seg å spørre lokalbefolkningen hvis en er i tvil. De mest brukte stedene på "vestbredden" er kaiene på Ims og Høle. Her er det slake sandskråninger med en del stein og mangfoldig biologi. Drar en litt lenger innover kommer en til fergeleiet på Lauvik. Her er det mer strøm og mye brattere, men likevel partier med skjellsand. På Lauvik er det alt fra krabbe, hummer og torsk, til mer spesielle arter som svarthå, forskjellige blekkspruter og store mengder krill.
Et godt råd når en dykker på Lauvik, er å holde god avstand til fergekaien. Ferga Lauvik-Oanes går hver halvtime og har motorkraft nok til å lage plukkfisk av en uforsiktig dykker.
Drar en videre innover kommer en først til Oltesvik, så til Dirdal og helt i bunnen av Høgsfjorden ligger Frafjord. Samtlige steder kan gi fine dykk og dybder for all typer dykkere. Områdene preges av fin muddersand og veldige steinrøyser. Noen kan nok mene at disse stedene er relativt kjedelige, men dette er igjen avhengig av øyet som ser. Taskekrabben i området har rykte på seg for å være bra året rundt og sikten i vinterhalvåret er svært god. Dessuten har hvert sted sitt biologiske særpreg, og en vet aldri hva som dukker opp.
Tar en ferga fra Lauvik til Oanes, befinner en seg på østsiden av Høgsfjorden. Å dykke på fergeleiet på Oanes er ikke å anbefale. Relativt flat bunn gjør det vanskelig å orientere seg her, og en kan fort komme i konflikt med fergetrafikken. Tar en imidlertid "gamleveien" mot Jørpeland, er utvalget av dykkesteder stort. Her kan en finne grunne områder eller stupbratte vegger. Melingkaien er et bra alternativ for deg som liker veggdykking, men utvalget av dykkeplasser langs østsiden av Høgsfjorden er mangfoldig. Igjen gjelder regelen om å spørre lokalbefolkningen hvis en er i tvil. De kan dessuten ofte gi nyttige tips om de lokale forholdene.
På østsiden av fjorden kan en faktisk kjøre bil helt ut til øyene Idsal og Idse som ligger helt ytterst der Horgefjorden går over i Høgsfjorden. Her er mye jomfruelig mark som bare venter på å bli oppdaget. Skulle en komme med noen konklusjon om Høgsfjorden, så måtte det være at den kan dekke de fleste behov. Unntaket er de som absolutt må ha rust på knærne. Er du kun interessert i vrakdykking, bør du dra et annet sted.

Blant krill og spreke skjell på Lauvik
Krill er det ofte my av på Lauvik i januar måned. I dag er det ekstra ille, og de små rekene gjør sitt beste for å gjøre livet surt for en stakkars dykker. Vi har vært nede på 40 meter og fotografert svarthå, med parasittiske amphipoder på, og nå koser vi oss på 20 meters dyp blant trolhummer og fisk. Eller, det vil si, vi prøver å kose oss, men krillen er som knotten en midtsommerkveld. Den tiltrekkes av lyset og svermer rundt oss i høyt tempo. Noen prøver å krype innunder hetta mi, mens andre kravler på de oppsvulmede leppene som kniper til rundt ventilen. Krill er flotte dyr å fotografere, problemet er bare at de aldri står i ro. Dessuten er det for stor tetthet i dag. Det ville bare bli en utydelig grøt av svermende individer hvis jeg forsøkte meg på et "skudd". Da blir det heller til at en må svømme fort et stykke og så prøve å få fotografert litt før krillen igjen samler seg. Litt stressende er det jo, men det virker.
En stor steinhelle ligger på det skrånende fjellet og nærmest ber om å bli veltet rundt. Ofte befinner det seg mengder av ulike dyr under slike steiner. Jeg lar meg ikke be to ganger.
I virvelen og grumset som oppstår idet jeg velter steinen, ser jeg noe jeg aldri har sett under dykking før. Dyret minner mest om hodet til en av deltagerne i "The Muppet Show". En liten hvit kalott omkranset av lange knallrøde frynser gaper imot meg. Denne lille skapningen er et reirskjell. Navnet kommer av at skjellene ofte lager seg "reir" av små steiner som den gjemmer seg i. På grunn av de lange tentaklene, kan den ikke lukke skjellet helt igjen hvis faren truer, men dette individet viser snart at den har andre triks på lager. Jeg prøver å finne skjellet i søkeren, men da jeg skal trykke av, er plutselig skjellet borte. Reirskjellet er allerede på full fart mot nærmeste steinrøys. Det svømmer ikke, men "løper" på de lange tentaklene sine. Heldigvis er ikke reirskjellets kondisjon noe å skryte av, og snart ligger det pent i ro mens det blir nøye fotografert. Bak meg venter neste dykker med blitzen klar. Nok en gang har Høgsfjorden gitt oss en minnerik kveld under havets overflate.

Veggdykking på Melingkaien.
Noen ganger er det all’right å dykke i vegg. Bjørn og Jan henger som lysende maneter i den bratte veggen utenfor Melingkaien. Den gode sikten gir oss en spesiell følelse der vi flyr gjennom natten. Det er ganske behagelig å henge slik og bare padle dovent med ”luffene”. Vi har ikke noe spesielt mål med dykket uten om det å kose oss. Men, kanskje kommer det en pigghå eller to forbi?
Strålene fra lyktene våre sender kjegler av lys langt nedover i det bunnløse dypet. Noen digre muddersjøroser skinner i gult under meg, og skygger av uidentifiserbar fisk forsvinner hurtig når de forstyrres i sine nattlige aktiviteter. Mens vi stadig glir framover henger lusueren ubevegelig i vannet og storvokst lyr patruljerer de mange fjellhyllene på jakt etter et lettvint måltid. Når jeg snur meg på ryggen kan jeg skimte månen som skinner på bølgene drøye 35 meter over hodet på meg. Under meg er det over hundre meter til den flate fjordbunnen. Jeg er i fullstendig balanse og nyter hvert sekund av dykket.
Kameraet henger slapt fra den venstre hånden min. Selv om dykket har vart i drøye 15 minutter, har det ikke vært i bruk ennå. Jeg har nesten glemt at det eksisterer, da en energisk pigghå plutselig får meg på andre tanker. Den svinger inn i synsfeltet mitt og svømmer hurtig rundt på den lille fjellhyllen foran meg. Her er det ikke tid til å stille på kameraet. Jeg hiver det opp og knepper to bilder før jeg blir klar over at jeg har 50 asa film og blenderen 22. Før jeg får gjort noe med dette stuper pigghåen ut fra hylla og slukes av mørket langt under meg.
Etter dette blir dykket ikke helt det samme. Jeg er stadig på vakt og synest jeg ser skygger av pigghå over alt. Skulle gjerne ha møtt pigghåen på en flat slette der jeg kunne ha forsøkt å presse den innover mot grunna.
Det er ikke alltid at det er all'right å dykke i vegg......

Alle bilder og tekst: Copyright © UWPhoto Fotografen

Alle bildene er linket opp mot www.uwphoto.no.  Bildebyrå med hovedvekt på undervannsbilder.

Følg oss på Twitter  Facebook

Haraldskroken 26
4041 Hafrsfjord

NO- 984 851 081