MAGASINET

Bilder og tekst av Rudolf Svensen

Endelig, etter en drøy times risting i den lille gummibåten, er vi framme ved målet. Stiv og støl klarer jeg så vidt å hoppe på land i det Terje legger til på den lille holmen et stykke inne i Sandsfjorden i Ryfylket. Stedet er valgt med omhu. Det er et av fjordens smaleste punkt, og sjøkartet forteller oss at dybden her er 240 meter helt oppunder land. Et idellt sted for veggdykking.

Mektig natur

Området rundt oss er spesielt. Ryfylket, og da særlig Lysefjorden, er kjent for sinne loddrette fjellvegger. Prekestolen kjenner de fleste til, og i det siste har også Kjeragveggen, med sine drøye 900 loddrette meter, vunnet seg et ry i inn og utland. Disse fantastiske fjordene,som ble gravd ut av isbreer for 2-3 millioner år siden, er et fascinerende stykke norsk natur.
Våre lokale fjorder er nok blant de mest imponerende og særpregede i Europa. Loddrette fjellvegger frodig fauna og en unik biologi både over og under vann er imponerende selv for den mest kritiske turist. For fastboende kan det ofte være vanskelig å la seg begeistre av vår nærmeste naturprakt, men setter en seg ned og prøver å finne sammenlignbare fenomen, kommer en fort til kort.
Mange vil nok argumentere med at det finnes større og mektigere fjorder i andre deler av landet. Dette er riktig, men ingen fjorder kan måle seg med Lysefjorden og området rundt når det gjelder vertikale glatte flater. Årsaken til dette er grunnfjellet, en blanding av granitter og gneiser av mange slag. Disse bergartene er preget av homogenitet og gjør at grunnfjellet kløver godt. Ettersom Lysefjorden med omliggende område er alene om å nesten bare ha slike bergarter i sine omgivelser, vil landskapet bli unikt, selv i Norge.
De fleste fjorder er såkalte terskelfjorder og er grunnest i utløpet, mens de lenger inne kan nå et dyp på over 1000 meter. Det er verdt å merke seg at det fra toppen av det høyeste fjellet ved Lysefjorden og ned til bunnen under er høydeforskjellen drøye 1500 meter. Omtrent det samme som USA's berømte Grand Canyon. Fjellklatrere kan, hvis de er dyktige nok, klatre til topps i de høyeste fjellveggene. Som dykkere derimot, kan vi selv med det beste utstyret, bare skrape i overflaten av denne undersjøiske fjellheimen.

Der tidevannet aldri snur

Det er august, været er praktfullt og for en gangs skyld har vi god tid. Som ofte ved smale sund er det også her kraftig strøm, men vi har lest tidevannstabellen og om en time skal det være fjære sjø og stille vann. Målet med dykket er klart, vi skal lete etter dypvannskoraller. Under spesielle forhold der kaldt vann fra dypet blir presset mot overflaten, kan det finnes biologi som normalt ikke trives på dykkbare dybder. Mye utstyr skal rigges før vi er klar til å dykke. Maksimumsdybde er satt til 60 meter, og alle har vi minimum to separate luftkilder sammen med alt det andre ekstrautstyret som kreves for et slikt dykk.
Tiden går, men strømmen er like sterk. På en brygge rett over fjorden er det endel mennesker, så vi finner det klokest å konsultere lokalbefolkningen. På spørsmål om når tidevannet snur får vi et svar som får oss til å måpe. Strømmen går alltid samme veien, nemlig utover. Forklaringen er ganske enkel. En rekke elver renner ut i Sauda- og Hylsfjorden som ligger lenger inne. Ferskvannet må fraktes bort, og det renner mot havet oppå det tyngre saltvannet.
Etter å ha diskutert litt, kommer vi til at strømmen neppe stikker særlig dypt. Det blir bestemt å sende i vannet en dykker for å sjekke forholdene lengre nede. Jeg tar på meg utstyret og kryper som en krabbe nedover, mens jeg holdt meg fast i tare og oskjell. På 8 meters dyp er det et klart skille i vannet. Strømmen tar slutt og sikten er noe av det beste jeg har sett. 4 meter lengre nede går den slake fjellskråningen over i et loddrett stup. Jeg ligger og svever et lite minutt og kjenner suget fra det tilsynelatende bunnløse dypet, før jeg setter kursen mot overflaten for å avlegge rapport.

Hvorfor veggdykk?

Veggdykking nytes helst i god sikt. Men det finnes også andre årsaker til å gjennomføre et dykk uten å ha kontakt med bunnen. Biologien i mange undervannsvegger er, på grunn av store mengder friskt vann og ofte sterk strøm, svært frodig. Ikke sjelden treffer en her på arter fra større dyp, og mangfoldet av arter er også rikere enn på flat bunn.
Akkurat som fjellklatrere, kan dykkere alltid finne en vegg som passer til deres ferdighetsnivå. De fleste dykk foregår i vegger der dykkeren kan dykke til bunns hvis han ønsker. Dette er det sikreste, og en trenger ikke spesielle ferdigheter eller utstyr for å gjennomføre et slikt dykk, men det er påkrevet å ha full kontroll over oppdriften.
Skal en derimot dykke i vegger som går dypere enn den dybden en ser seg istand til å dykke til, bør en ha både erfaring og trening. Hvis vesten punkterer eller glidelåsen i tørrdrakten revner, bør en helst ha tenkt på hva en skal gjøre, og trent på dette, før det blir alvor. For min egen del må jeg være i fulkommen ballanse, både utstyrsmessig og mentalt, for å ha glede av et slik dykk. Blir dykket en kamp mot negativ oppdrift eller andre elementer, er kosen borte, og en kunne like gjerne ha tilbrakt tiden på overflaten.

En følelse av vektløshet.

Erling og Terje er ivrige etter å komme i vannet, og snart krypper vi sammen nedover den slake fjellskråningen. Idet jeg lar meg sveve ut fra fjellveggen på 12 meters dyp får jeg en følelse som er sjelden blant dykkere. Jeg blir svimmel! Under meg kan jeg se fjellveggen 30-40 meter nedover og suget fra dypet får meg til å dumpe litt luft fra kompensatorvesten og fly langsomt ned mot det ukjente langt under oss. Mine to dykkepartnere er like ved , og jeg kan se at de gliser i ventilen. For en opplevelse.
Terje velger å stoppe på 50 meter mens Erling og jeg fortsetter til 60. Med denne sikten er det ingen problem å holde kontakten, og da jeg ruller meg over på ryggen for å gi OK tegn til Terje, kan jeg faktisk se overflaten. Det gir et spesielt sug i magen å henge slik i fritt vann og vite at det er 180 meter ned til bunnen. Skulle en av oss få problemer er det ingen horisontale flater å lande på. Direkte til overflaten kan vi heller ikke gå, så eventuelle problemer må løses i fritt vann. Alle tre er vi forberett på at noe kan skje. Dobling av utstyr og lang erfaring kombinert med trening gjør at vi kan nyte denne fantastiske naturopplevelsen et hundre prosent.
Vi lar oss skli langsomt bortover veggen mens vi speider etter dypvannskoraller. Store svampvifter, sjøpølser og en mengde andre arter klamrer seg til fjellet, men ingen koraller. Under oss ser vi svamper med form og størrelse som et menneskehode stå tett i tett. Det er nesten som om noen stikker hodet ut av fjellet for å se hva som foregår. Vi kan se minst 20 meter til nedover før lyset blir for svakt, hadde vi sett noen koraller der nede, kunne vi alikevel ikke nådd dem. Altfor snart er dykket over, og selv om vi ikke fikk se noen dypvannskoraller, har Erling ingen problemer med å finne motiver for kameraet sitt. En og annen fisk kommer også opp fra dypet for å ta en titt på oss. Jeg kan ikke annet enn å misunne dem når jeg ser hvor ubesverlig de glir nedover mot større dyp. Hva skjuler seg der nede? Kansje en fiskeart ingen har sett før?
Dekompresjonen går fort. Det er varmt i vannet, god sikt og mengder av liv. Et par "fjordakrabber" havner i fangstnettet til Terje. Oppe i gummibåten samles vi rundt sjøkartet, kanskje dypvannskorallene trives bedre på andre siden av sundet? Vi kommer tilbake.

Alle bilder og tekst: Copyright © UWPhoto Fotografen

Alle bildene er linket opp mot www.uwphoto.no.  Bildebyrå med hovedvekt på undervannsbilder.

Følg oss på Twitter  Facebook

Haraldskroken 26
4041 Hafrsfjord

NO- 984 851 081