|
|
Rått kjøtt til slimålene
Bilder og tekst av Rudolf
Svensen
Den nakne rosa bylten i bunnen av båten vrir seg i redsel og smerte.
De kulerunde øynene stirrer på meg blanke av tårer, og bak tapen over
munnen kan jeg ane skrikene han sender mot meg.
Eilert Larsen har ødelagt livet mitt. Snart skal han utslettes og
forhåpentligvis brenne i helvete til evig tid.
Mens de grå skyene ligger som et trykkende lokk over fjorden, tenker
jeg på livet mitt-Det som har vært, og det som måtte komme. Jeg hadde
et godt liv. Etter en aktiv ungdomstid giftet jeg meg, og noen år
etterpå fikk Lise og jeg en velskapt datter. 5 lykkelige år hadde den
lille piken vår før en pedofil sekusalforbryter la de klamme hendene
sine på henne.
Alle i nabolaget var klar over at det fantes en tidligere misbruker i
gata. Folk var redde for ungene sine, men som så mange ganger før,
beskyttet loven forbryteren og ikke offeret. Når vi gikk til politiet
fordi vi mente at Eilert Larsen ble for nærgående, fikk vi høre at han
hadde tatt sin straff og gjennomført en velykket behandling. Vi kunne
føle oss helt trygge for ungene våre...............
Det var en fin solfylt vårdag det skjedde. Den lille jenta skulle bare
besøke en venninde like borti gata.
Hun kom aldri hjem igjen.
Dagen etter fant politiet det misshandlede lille liket nedgravd i
kjelleren til den rehabiliterte, ufarlige seksualforbryteren.
De neste månedene husker jeg bare bruddstykker av. Rettsaken, sorgen
og til slutt kvelden da jeg fant Lise hengende i kjelleren.
Jeg tror det var da jeg bestemte meg. Eilert Larsen måtte dø. Ikke så
mye for å få hevn, men mest for at ikke nok en familie skulle gå
igjennom det samme som oss. Larsen ble tatt hånd om av domsstolene,
men før eller siden ville han slippe ut igjen. Klar for å begå nye
overgrep. I mine øyne var han kun et skadedyr som burde utslettes. Jeg
ville kvitte meg med ham, permanent!
Syv år måtte jeg vente. Det var ikke lett å leve, men livet mitt hadde
fått et mål. Dagen da Eilert Larsen igjen var en fri mann.
Mens jeg ventet prøvde jeg å leve et så normalt liv som mulig. Jeg
gikk på jobb og i fritiden dykket jeg så ofte jeg kunne. I den tause
verden fant jeg roen og styrken til å takle ensomheten. Når jeg nå
tenker tilbake er det ikke fritt for at tanken på hevn også begynte å
spire. I de lange mørke vinterkveldene fablet jeg om hva jeg skulle
gjøre med mannen når jeg endelig fikk tak i ham.
Selve bortføringen var ikke så vanskelig. Et mørkt smau og en
kulehammer innpakket i noen skitne filler gjorde jobben. Resultatet
ligger og vrir seg i båten foran meg nå. Stedet jeg har fortøyd båten
i den bratte fjellveggen er nøye valgt. I den trange mørke fjorden vil
ingen høre skrikene så tidlig på morgenen. Dessuten er det 240 meter
dypt under båten. Slimålen der nede skal snart få noe å bite i.
Det er på tide å gi seg til kjenne. Kanskje høre Eilert Larsen be om
tilgivelsen? Jeg bøyer meg fremover og river vekk tapen som dekker den
siklende munne hans.
Først er alt stille. En måke skriker over hodene på oss.
Så kommer truslene og fobannelsene. Jeg bare sitter der og lar ham
komme med det.
Etter en stund tar jeg et blyrør fra bunnen av båten og brekker
høyrearmen hans på tre steder. Mens Eilert vrir seg i smerte,
forteller jeg ham hvem jeg er og hva jeg kommer til å gjøre med ham.
Han bønnfaller meg om å slippe ham fri. Babler og sverger. Sier jeg
skal få penger. Hva kan vel han tilbye en mann som har mistet alt?
Snart går jeg lei av å høre på våset til Eilert. Jeg fester en 10
kilos kjetting rundt bena hans og lemper ham over bord. Et siste
bedende blikk, et skrik og noen få bobler, så er alt stille.
Snart vil slimålen trenge seg inn i kroppen til Eilert Larsen og spise
den langsomt opp innvendig fra. Bare så synd at han ikke får oppleve
det selv.
Jeg starter motoren og fortsetter innover fjorden. Synger en liten
sang mens jeg styrer mot en sprekk i fjellveggen noen kilometer lenger
inne. Dykkeutstyret ligger klar i baugen. Jeg gleder meg til å komme i
vannet.
Eilert Larsen vil snart bli meldt savnet. Politiet kommer til å
oppsøke meg for å spørre. Men, jeg er ikke hjemme. Jeg er på dykketur.
Målet mitt er oppfylt. I dette øyeblikk begynner det å bevege seg i
mudderet litt lengre inne i fjorden. Slimålen lukter mat og vil snart
bukte seg mot seksualforbryterens kroppsåpninger. Jeg kan se matorgiet
foran meg når jeg lukker øynene. Slimålen er en fantastisk fisk!
Renslig og effektiv. Den er som skapt til å holde havbunnen ren.
Båten ligger godt fortøyd og omhyggelig begynner jeg å ta på meg
dykkeutstyret. I ungdommen hadde jeg en periode da målet var å se hvor
dypt jeg kunne dykke på luft. Det var en utfordrende tid for en
”udødelig” dykker. Mange ganger lå jeg på dødens kant og vippet, men
jeg returnerte alltid til overflaten. En liten livsgnist dypt inne i
meg brant alltid strekt nok til å lose meg trygt tilbake.
Nå er gnisten slokket. Jeg har alltid hatt lyst til å finne ut hvor
langt jeg kan strekke strikken før den ryker. I dag er dagen for å
finne det ut. Det er slutt på å gå bortover veien for å snu og følge
samme rute tilbake igjen. Nå vil jeg følge veien helt til endes.
Så enkelt. Et plask og jeg svever vektløst nedover den slette
fjellveggen. Oskjell og sjøroser sklir forbi. Jeg blåser litt luft i
drakten og bremser farten. Tid har jeg nok av og dekompresjonen
trenger jeg ikke bekymre meg for.
Blir liggende en liten stund å følge en brislingstim med øynene.
Vannet er klart og det naturlige lyset gjør det unødvendig å tenne
lykta. Så svever jeg videre nedover. På 40 meters dyp begynner
skumringen og jeg tenner lykta. Under meg kan jeg se flere kulerunde
kålrabisvamper. De ser ut som hoder som stikker ut fra fjellveggen og
skriker mot meg. En av dem minner meg om fjeset til Eliert Larsen idet
han ble trukket under av kjettingen. Jeg hamrer knyttnevene i svampen
til den sprekker og løsner fra fjellet.
66 meter nede begynner computeren min å pipe. Den mener tydeligvis at
jeg bør snu. Prøver å fortelle meg at deltrykket av oksygen i
pustegassen begynner å bli farlig høyt. Jeg gliser til den og skyter
fart nedover.
I lyskjeglen fra lykten ser jeg en fjellhylle under meg. Noen lusuer
henger ubevegelig over hornkorallene som dekker den horisontale
flaten. Stopper opp litt og studerer en liten medusastjerne som
klamrer seg til en hvit hornkorall.
Nå merker jeg at jeg har problemer med å fokusere. Computeren min
viser 11 meter, det er 100 for lite. På tide å komme seg videre..
Idet jeg glir utfor kanten på fjellhyllen imploderer lykten min med et
dempet smell. Alt blir svart og jeg merker at bevistheten holder på å
slippe taket. Jeg kjenner fjellveggen mot føttene mine og spenner i
fra ut i det bunnløse mørket.
Mine kamerater slimålene vil snart få seg et nytt herremåltid.
|
|
MAGASINET
