MAGASINET

Bilder og tekst av Rudolf Svensen

Det var snart midtsommer og 10 grader i lufta da vi dro fra Sola Flyplass. Foran oss hadde vi en lang reise og en sydhavsøy som ventet i det fjerne. På den andre siden av jordkloden og ekvator skulle vi ha oss en etterlengtet ferie. Vi var leie av jobb og mas. Streiker og lønnsforhandlinger skulle få seile sin egen sjø, ja selv fotball EM forlot vi til fordel for slaraffenliv på en øde strand.
Endelig var vi under veis. Det føles godt å sige ned i flysetet og overlate gamlelandet til hjemmesitterne de neste 8 ukene.

Ørnene lander

36 timer senere er ingen av oss så glade i flyseter lenger. Vi har vært innom London og Los Angeles og er i ferd med å stavre stive kropper inn på flyplassen i Papeete, Tahiti. 11 tidssoner har vi krysset, og mens solen står opp øst i Stillehavet, er det altså kveld i Norge. Øyvind på 3 og Håvard på 6 er henrykket over å få litt armslag. De er møkk leie av å sitte i ro, og trenger å få brent opp litt krutt før siste biten mot Rarotonga tilbakelegges. Vi møter husverten vår på flyplassen, og mens pappa får en blomsterkrans på hodet, får mamma en rundt halsen.
Helen kjører oss til huset vårt og forlater 4 utslitte nordboere i noe som kan likne på edens hage.
Her er mye å utforske, men vi har god tid. 12 på formiddagen sovner yngstemann og 2 timer senere går lyset hos resten av oss. Det er herlig å endelig kunne sove liggende, men akk. Hvor lenge var Adam i paradis?
Klokka to på natten våkner ungene og vil ha frokost. Alle argumenter med at det er natt nå, mørkt ute osv. preller av som vann på gåsa. Her er det bare for pappa å bite i det sure eplet og stå opp. Etter at frokosten er fortært, må vi jo finne på noe. For ikke å vekke en utslitt mamma, drar vi ned på stranden for å lyse etter landkrabber. Det er det heldigvis nok av. Minstemann har ikke den eldstes inngrodde skepsis til alt nytt, og fanger flere før et eksemplar av arten ser sitt snitt til å gi ham et velfortjent klyp.
Klokken 6.30 står solen opp over palmene og ungene vil ha middag. To turer på stranden har gjort dem sultne. En utslitt pappa tørner inn. Det siste som registreres er at mamma prøver å være diplomatisk, mens to viltre unger sloss så fillene fyker. Andre dag på drømmeøya har så vidt begynt.
 

Det dreier seg om havet

Bare for å ha sagt det, en drar ikke til Rarotonga utelukkende for å dykke. Selv om det er 3 dykkesenter der og kort vei til havet, er dykkingen ikke så spesiell at det rettferdiggjør å reise halve jorda rundt. Er en derimot på familietur og ønsker at resten av familien også skal få del i det fantastiske livet tropiske farvann kan by på, er øya perfekt. Lagunen, som går rundt nesten hele øya er som skapt for snorkling. Her finnes et utall av fisk, blekksprut, muslinger og andre marine dyr. Enten en velger å gli langsomt rundt blant korallene med maske og snorkle eller holder seg på land kan øya by på utallige opplevelser knyttet til havet og dets innbyggere.
Her er de aktivitetene som holdt store og små i full aktivitet de 8 ukene ferien varte:

Snorkling: Lagunen på Rarotonga er som skapt for snorkling. Den går rundt nesten hele øya og er fra 10 til 200 meter bred. Dyben er maks 2.5 meter og koraller finnes over alt. Fordelen med en rund øy som Rarotonga er at det alltid er rolige forhold å snorkle i, men stort sett var både sikt og vær bra rundt hele øya. Siden det var vinter da vi var der, lå temperaturen i vannet på mellom 20 og 24 grader. En tynn våtdrakt til ungene hadde nok vært en fordel, men stort sett var vanntemperaturen slik at vi voksne ikke hadde problemer med å tilbringe en time i vannet bare iført badetøy og ABC utstyr. Den beste snorklingen finner en på sørøst siden av øya der lagunen er dypest og bredest.
På enkelte steder blir fiskene matet , og en kan her få «næropplevelser» med de fleste fisketypene i lagunen. Artsrikdommen er svært høy , og foruten «alle» typer fisk, traff vi også åttearmet blekksprut, reker, kjempemuslinger og store mengder sjøpølser. Farlige dyr er det det lite av, men stonefish og maneter kan forekomme. Sjøpiggsvin finnes over alt og som vanlig er korallene skarpe, så en bør ikke ta eller trø på noe når en snorkler. Siden det er mange åpne felt mellom korallknollene, er dette stort sett ikke noe problem. Undertegnede var den eneste av familien som fikk noen skader fra korallrevet, og dette skjedde under dykking.
Havet er svært salt og en flyter som en kork. Eldstemann på 6 hadde ingen problemer med å snorkle uten hjelpemidler, mens yngstemann (3 år) foretrakk å flyte rundt i en badering.
Rundt øya finnes 4 passasjer fra lagunen og ut i havet. Her er det en konstant sterk utgående strøm som knekker rett nedover så snart den har passert revkanten. Strømmen skyldes bølgene som bryter over revkanten og fyller opp lagunen med vann. Vannet må ut i havet igjen og renner som en elv gjennom disse passasjene. En bør helst holde seg på land i nærheten av disse passasjene da de har krevd mange menneskeliv.
Å fotografere under vann, mens en fridykker er en stor utfordring. Faktisk er det så spesielt at jeg mener det burde være egen konkurransegren under NM i u.v.foto. Å holde seg nede og i ro samtidig som en skal holde pusten og manøvrere kameraet i posisjon, er ikke alltid like lett. Flesteparten av bildene jeg tok under vann der nede ble tatt mens jeg fridykket. Fordelen var at jeg kunne holde på så mye og lenge jeg ville uten at overivrige dykkeguider ville ha meg på land eller meddykkere skremte fisken jeg hadde sett meg ut som motiv (det klarte jeg stort sett selv). Å kunne gå i vannet når en vil og så ofte en vil uten å måtte betale i dyre dommer er heller ikke å forakte.
Min beste opplevelse under vann på Rarotonga, var da jeg en mørk kveld lå og padlet rundt blant korallene på kun 1.5 meters dyp.

Vassing og revvandring: Som tidligere nevnt er lagunen svært grunn. Revkanten som danner en barriære mot havet ligger stort sett tørr rundt hele øya. Enkelte steder kan en på fjære sjø, gå tørrskodd ut til revkanten og oppleve livet i de mange basseng og huler som korallene danner. Løfter en litt på de døde korallblokkene, vil en oppdage mange artige skapninger. Det finnes f.eks. mer enn 200 arter krabber rundt Rarotonga. En bør imidlertid være litt forsiktig med hva en tar i. Håvard på 6 år fanget en børstemark med stikkende glassaktige hår langs siden. Resultatet ble mye skriking og flere timer med pinsett før hånden ble bra igjen. Selv om en bare vasser i strandkanten vil en få del i det mangfoldige livet lagunen skjuler. Både koraller, fisk og blekksprut finnes helt opp på stranda. I tillegg gjør landkrabber og erremittkreps som kryper rundt blandt kokkospalmene at en aldri glemmer hvor nær havet en er. Selv i hagen rundt huset vårt, som lå 250 meter fra vannkanten, dukket det opp lankrabber som rotet rundt etter matrester og høneskitt.
Å vandre rundt på korallene, bryter med alt det jeg tidligere har lært. På Rarotonga var dette imidlertid en vanlig beskjeftigelse både for de fastboende og turistene. De lokale maoriene samler kjempemuslinger, sjøpølser og blekkspruter som matauk, mens turistene kun var ute etter opplevelsen med å se marine arter i sitt rette element. Korallene som en går på er også stort sett døde, så skadene blir ikke så store. Skal du ut og vandre på revet er det imidlertid en ting du bør huske på. Skikkelig fottøy.

Skjellsanking: Strendene på Rarotonga er fulle av vakre skjell. Er du turist på øya kan du samle så mange døde skjell du vil. Disse må imidlertid vises fram for myndighetene for godkjenning før du får en skriftlig tillatelse til å ta de med hjem. Det er egentlig ingen tvil om at vi nedstammer fra jegere og samlere.Hele familien ble fort bitt av skjellbasillen og hver dag ble en spennende jakt på nye trofeer. Faktisk var hovedaktiviteten for alle å vandre rolig langs strendene med blikket godt festet på bakken. På våre mange snorkleturer så vi også alt fra store konkylier til sjøpiggsvin og kjempemuslinger. Disse var imidlertid i live og fikk være i fred.

Fisking: Cookøyene byr på det meste innenfor fisking. Enten en ønsker å prøve kreftene på havets storvilt som f.eks fisk av typen Blue Marlin eller Wahoo, eller en ønsker å fiske etter midre fisk i lagunen. I lagunen på Rartonga finnes imidlertid en alge som gjør enkelte av fiskene giftige. Hvis en spiser en av disse fiskene, kan en selv bli alvorlig syk. Noen mener at dette gjelder kun på enkelte steder, men vi tok ingen sjanser. På Aitutaki derimot er fiskene spiselige. Håvard og jeg hadde en uforglemmelig fisketur sammen med en av de lokale innfødte. Selv om fisket kun foregikk med bambusstang, snøre og krok, var det utfordrende nok. Vi fikk en opplevelse som absolutt kan anbefales for både store og små..

Dykking: Dykkingen på Rarotonga er ikke spesiell nok til at den kan rettferdiggjøre en dykketur til øygruppen. Men, hvis du først er der, bør du nok unne deg noen turer under vannet med pressluft på ryggen.
Fra august til november holder endel knølhval til rundt øya. Er du på riktig sted til riktig tid, er det fullt mulig å få dykke med disse fantastiske dyrene. Selv så vi knølhval flere ganger, men alltid fra land. Den dagen vi dro hjem, lå det flere hvaler og vaket i innseilingen til havna mens dykkebåtene sirklet rundt.
Det finnes 3 dykkesenter på Rarotonga og et på Aitutaki. Skal en dykke på noen av de andre øyene, må en være selvforsynt med det en måtte trenge av utstyr og luft. Noen av øyene kan faktisk by på relativ jomfruelig huledykking.
Det finnes ikke bløte koraller i havet rundt Cook øyene, så selv om sikten er god, blir en ikke overveldet av fargeprakten. Det var dessuten svært mye «Crowns Of Thorns» på korallrevene. Disse sjøstjernene dreper koraller i stor stil og ingen er sikker på hva som skjer hvis de får herje fritt.
Prisen for et dykk lå på rundt 300 kroner, så spesielt billig var det heller ikke. Passific Divers oppererte med noe de klate «two tank dives». Dette betyr at du betaler 500 kroner for to dykk som foregår som følger. De drar ut og dykker først et dykk der du ikke får dykke lenger enn 40 minutter. Så flytter de båten noen hundre meter og dykker et nytt dykk så fort som mulig. For dem som under slik dykking kan tyne en 12-litring i minst 70 minutt, virker dette unektelig som lureri. Er du derimot ute etter å få flest mulig dykk, kan du klare 4 i løpet av en kort dag.
Ellers er utstyret , guidene og sentrene «sånn middels». En bør absolutt ta seg et dykk og har en kjempeflaks, kommer knølhvalene og holder deg med selskap.

Farlige «dyr»

Som de fleste andre steder i verden, er bilen det farligste en møter også på Rarotonga. På en god andreplass kommer kokkosnøttene som ramler ned fra palmene til alle døgnets tider, og som regel når du minst venter det. Faktisk var den eneste formaningen vi fikk da vi leiet bil:
-Don’t park under a cocconut three!!
På landjorden er det svært få farlige dyr. Foruten mygg og veps er den lokale skollopenderen det giftigste dyret. Dette 20-30 cm store dyret holder seg stort sett borte fra mennesker, men glemmer du å riste skoene dine før du tar dem på, kan du risikere å få et bitt i tåa.
Bittet er en mellomting mellom vepsestikk og huggormbitt. En dør ikke av dette, men det skal etter sigende være fryktelig vondt. Veri, som den heter på maori, er også kjent for å spise firfisler, så nærkontakt anbefales ikke.
Edderkopper finnes også i varierende størrelsesgrad, men vi hørte aldri om noen som var bitt av disse. Selv hadde jeg dem flere ganger på kroppen uten at de gjorde noe annet enn å stikke av så fort som mulig. I havet finnes det som er vanlig i varme farvann, og en bør som en regel ikke røre noe. Det som viste seg å være et problem, var når vi vasset rundt med ungene i fjærekanten og løftet på korallblokker og steiner. I Norge er ungene vant med at de kan ta alt de finner. Det viste seg å ikke alltid være like lurt på Rarotonga.

En opplevelse for livet

8 uker etter at vi så Rarotonga for første gang, sitter vi igjen på flyet. Tiden har gått utrolig fort og vi føler ennå at vi har mye ugjort på øyene. Både barn og voksne har fått et pusterom i et travelt norsk liv med lite tid til å være sammen om det meste. Vi har lært mye av oppholdet, både om lokale skikker, folk og ikke minst om havet. Men, også mye om oss selv. Landkrabbene på Muri Beach vinker farvel idet vi tar en sving over øya før kursen settes mot New Zealand. Det asurblå havet skjuler ennå mange hemmeligheter for oss. De får bare være! Hjemme i Stavanger har vi også en strand som venter. Vi må bare huske å ta på oss varme klær før vi våger oss ned dit!
 

Alle bilder og tekst: Copyright © UWPhoto Fotografen

Alle bildene er linket opp mot www.uwphoto.no.  Bildebyrå med hovedvekt på undervannsbilder.

Haraldskroken 26
4041 Hafrsfjord

NO- 984 851 081