MAGASINET

Bilder og tekst av Rudolf Svensen

Klokka er 12 middag og solen skinner fra en skyfri himmel. Det er slutten av januar måned, og på tross av at det er 3 minusgrader i lufta, svetter jeg i den tettsittende neoprendrakta. Jeg fomler litt før jeg får hengt 7-literen med dekompresjonsgass på plass under venstre arm, men kan endelig lene meg tilbake mens svettedråpene samler seg på øyenbrynene. Med drøye 70 kilo utstyr festet til kroppen sitter jeg tungt på kanten av gummibåten. Bare hanskene og maska mangler, jeg kaster et blikk bort på min bror, Erling, som allerede sitter klar med kameraet i fanget. Et nikk og han velter seg baklengs ut i det kalde vannet. Minutter etter ligger jeg ved siden av ham og vi sjekker hverandres utstyr for lekasjer. OK-tegn blir gitt og jeg vrir meg rundt i vannet og dumper litt luft fra kompensatorvesten før jeg svever langsomt ned langs det hvite bunntauet.Vi skal besøke vraket av D/S Nesodtangen.

Siste hvilested

D/S Nesodtangen ble bygd ved Trondhjems mek. Verksted i 1929 på oppdrag fra Nesodden Dampskipsselskap og ble straks satt i rute mellom Nesodden og Oslo. Dampbåten var på 180 br.t.,105.3 fot lang, 20.5 fot bred og 7 fot dyp.
På prøveturen gjorde Nesodtangen 12.8 knop og skipet ble med sine flere vakre salonger og store promenadedekk beskrevet som førsteklasses. Skipet var sertifisert for 330 passasjerer og ble først ført av kaptein Fredrik Olsen.
I 1952 fikk Nesoddtangen installert dieselmotor og ble ellers omfattende modernisert.I 1971 måtte imidlertid båten gå av for aldersgrensen og den ble via en privatmann solgt til Sarpsborg Skipsindustri der den ble bygget om til hybelbåt.
Oljevirksomheten hadde startet opp i Stavanger og fartøyet ble etter noen år forflyttet til Tananger der den fungerte som flotell for hjemløse oljearbeidere.
Om forliset finnes få opplysninger, men det sies at båten sank på 125 metesr dyp utenfor Tanange. Senere ble vraket hevet og senket på nytt inne i byfjorden. Et øyevitne forteller at slepebåten hadde store problemer med å få sendt Nesodtangen til bunns for andre gang. Flere forsøk ble gjort på å kjøre inn i siden på båten for å få den til å legge seg over å synke, men Nesodtangen ville ikke gi etter. Det var først da slepebåten fikk klemt skipet opp mot fjellveggen og gitt full gass at Nesodtangen igjen satte baugen nedover mot havsens bunn. I dag hviler den under drøye 45 meter vann i fjorden rett utenfor Stavanger sentrum.

Ikke et vanlig sportsdykk

Idet jeg svever i nærmest vektløs tilstand ned mot vraket under oss kaster jeg et blikk på dykkecomputeren min. Den forteller meg at det øverste vannlaget har en temperatur på minus 1 grad celsisus. Med en planlagt dekompresjon på nesten en halv time, er jeg glad for den 4-liters argonflasken som er festet mellomd de to 15 literne med luft bak på ryggen min. Argon har den fordelen at den isolerer bedre enn luft, og denne draktgassen blir nå brukt av stadig flere tekniske dykkere.
Vi har planlagt med en bunntid på 20 minutter på maks. 50 meter. Dette skulle, i følge tabellen, gi oss en dekompresjon på 25 minuttere med luft som pustegass.Total dykketid vil bli 45 minutter og med et luftforbruk på 20 liter i minuttet på overflaten har jeg med meg dobbelt så mye luft som jeg trenger for å gjennomføre dykket. I tillegg har jeg med meg 1400 liter med nitrox 20/80 til bruk under dekompresjonen.
Skal man drive med denne formen for dykking er det viktig å vite hva en gjør. Man må ha tenkt gjennom konsekvensene av en eventuell utstyrssvikt eller annen uventet situasjon og hvordan en vil takle denne. De fleste farene kan en redusere eller fjernes helt. Kommmer en til kritiske faktorer som ikke kan elimineres, må en spørre seg om dykket er verdt risikoen en løper og om en er i ferd med å overskride sin egen kapasitet.
Når vi gjennomfører slike dykk bruker hver dykker minimum to separate pustesystem, to masker, to computere/bottomtimere o.s.v.Jeg tror at mange sportsdykkere vil tjene på å tenke gjennom enkelte farlige situasjoner som kan oppstå og hva en trenger for å takle disse.. Hvordan beholder du feks. kontrollen hvis du mister masken din på 30 meters dyp samtidig som dykkepartneren din forsvinner?
Nesten alt kan dobles opp utenom dykkerens hode. Hvis det mentale svikter på grund av manglende trening eller andre faktorer kan det raskt oppstå en fatal situasjon. Mer utstyr krever mer trening.Det hjelper lite å ha med seg en ekstra maske, hvis en ikke har trent på å finne og ta på seg denne under allslags forhold. Husk at det er bare du som kjenner deg selv godt nok til å vite om du er klar for å gjennomføre dykket. Dine kamerater stoler på at du har gjort hjemmeleksen din.

En jobb å gjøre

Allerede på 20 meters dyp ser jeg det lyse forrdekket på Nesodtangen under meg. Som en falskjermhopper i fritt fall svever jeg nedover i lander mykt på skorsteinen idet jeg fyller litt argon i drakten min. Målsettingen med dykket er klar, Erling skal fotografere og jeg skal være modell. Først skal vi penetrere vraket og forsøke og ta noen bilder inne fra salongen. Og så, hvis Erling har mer film igjen, skal vi ta noen oversiktsbilder av DS Nesodtangen.
Jeg fester lina mi i rekkverket ute på dekk og lar meg sige forsiktig ned trappegangen til salongen mens jeg prøver å holde meg så nært taket som mulig uten å skrape borti rustlaget som dekker alt. For å utgjøre et så lite volum som mulig har jeg lagt fra meg flasken med dekompresjonsgass ute på dekk. Svømmeføttene beveges meget forsiktig for å ungå åhvirvle opp mudderet som i løpet av 20 år har dannet et 30 centimeter tykt lag på gulvet. Inne i vraket er Erling avhengig av blitzen for å kunne bruke fotoapparatet. For mange partikler i vannet vil reflektere blitzlyset og ødelegge bildene. Suksess eller fiasko avhenger av hva jeg foretar meg på vei inn i vraket.
Endelig er jeg ved veggen i enden av korridoren. To minutter har gått siden jeg forlot Erling ute på dekket, og jeg vet at han er på vei inn i vraket bak meg. Idet jeg snur meg for å starte på turen ut skjer uhellet. I den trange korridoren sveiper den ene svømmefoten min nedi mudderet som dekker gulvet, og en mørk støvsky begynner å fylle rommet.
I et forsøk på å svømme fra den dårlige sikten som kommer sigende bak meg, kommer jeg altfor brått på Erling som ligger klar med kameraet halveis inne i gangen. Et par bilder blir tatt før støvskyen lukker seg rundt oss, og vi har ikke noe annet å gjøre enn å følge lina ut igjen.
Resten av dykket blir en fornøyelse og sterk kontrast til forsøket vårt på å få tatt bilder inne fra vraket. Som en vektløs astronaut flyr jeg over vraket og poserer for Erling som bruker kameraet sitt flittig. Selv om Nesodtangen ble senket, kan den fremdeles by dykkere på en mengde detaljer og fine fotomotiv. Skipsklokken er borte, men galgen der den har hengt krummer seg fremdeles over nedgangen til salonge. Sammen med andre detaljer som svanehalsene, skylighten og rattstammen, gjør dette at en ikke har vanskelig for å forestille seg hvordan DS Nesodtangen har sett ut i sine velmaktsdager.
Erling signaliserer at han er tom for film. Vi har fremdeles 4 minutter bunntid igjen, men på grunn av den kalde dekompresjonen som venter oss, velger vi å bevege oss mot overflaten. Den dype delen av dykket er over og nå gjenstår "straffen" for å ha oppholdt seg så lenge på denne dybden. Dekompresjonen blir tatt oppe i fjellveggen. Nakensnegler, sjøroser og en nysgjerrig seiestim holder oss med selskap de neste 25 minuttene og snart kan vi krype ombord i gummibåtan igjen. Hjemme venter koner, unger og en bedre søndagsmiddag.

Alle bilder og tekst: Copyright © UWPhoto Fotografen

Alle bildene er linket opp mot www.uwphoto.no.  Bildebyrå med hovedvekt på undervannsbilder.

Følg oss på Twitter  Facebook

Haraldskroken 26
4041 Hafrsfjord

NO- 984 851 081