|
Hva skjuler seg i Vesterdyen?
Bilder og tekst av Rudolf
Svensen Jeg står i ly
under bakluka på bilen ved sør enden av Snåsavannet og trekker på
meg den klamme neoprendrakten. Det regner og været er ikke helt slik
som en ønsker det skal være når en er på ferie hos svigermor. Men,
når en først er i Trøndelag, kan en like godt benytte de mulighetene
som byr seg. Muligheten jeg nå vil benytte meg av, heter gjedde. En
fisk vi ikke har noe særlig av på Sørvestlandet. Jeg er en ivrig
undervannsfotograf og vil se om jeg kan få tatt noen bilder av denne
mye omtalte rovfisken. Svogeren min har fortalt meg at han har hørt
at de fisker mye gjedde ved Snåsavannet. Så her er jeg. Klar til en
liten svømmetur med kameraet mitt.
Heldigvis kommer to unge gutter
ruslende forbi. De lurer på hva jeg holder på med. Til min store
overraskelse får jeg beskjed om at gjedde, det er det ikke mye av i
Snåsavannet, men i Vesterdyen derimot, DER er det gjedde. De to
guttene forklarer meg veien og så er det bare å hive seg i bilen for
å finne gjeddeplassen.
Det er ikke så behagelig å kjøre bil
i dykkedrakt, men heldigvis er det ikke så langt til Vesterdyen. Jeg
finner fort et egnet sted med parkeringsplass og svaberg som gir god
adkomst til vannet. Etter litt rekognosering glir jeg uti det varme
vannet. Sikten er forbausende god, og jeg svømmer rolig langs
sivkanten mens jeg speider etter gjedde og annet liv. Jeg har aldri
sett gjedde i sitt rette element før, så det kiler litt i magen mens
jeg myser inn mellom siv og vannliljer.
Kameraet ligger i bilen. Det er
stort og klumpete og jeg gidder ikke dra på det før jeg har
funnet ut om det er muligheter for å få tatt noen bilder.
Plutselig er den der! En kilos gjedde
henger ubevegelig mellom stenglene på noen vannliljer. Den rører seg
ikke, men jeg kan se at den følger meg med blikket. Skal tro hva den
tenker på? Lurer den på om den kan spise meg, eller kanskje om jeg
vil spise den? Uansett så gjelder det å få tak i kameraet. Jeg snur
meg så rolig jeg kan og svømmer mot land. Da jeg skal krype på land
treffer jeg nok en gjedde helt inne i strandkanten. Den er ikke like
rolig som sin artsfrende lenger ute på vannet. På et blunk
forsvinner den inn i sivet.
|
 |
Litt etter blitzer jeg løs mot den første
gjedda. Den lar seg fotografere en liten stund, men så blir
den lei leken og forsvinner rolig i en skog av siv. Jeg har
fått bildene mine, men det er mange eksponeringer igjen på
filmen, så ferden fortsetter utover mellom vannliljene. Det
er et utrolig flott landskap under vann. De svære
vannliljene røttene reiser seg som forvridde trær fra bunnen
og vannliljeblad og annen flora later til å gro like bra
under vann som over. Dette sammen med det gule lyset fra
sola gjør at det blir en trolsk stemning der nede. Jeg
trekker pusten gjennom snorkelen og dykker ned mellom
vannliljene. Lydløst svømmer jeg på oppdagelse i
undervannsskogen til behovet for luft tvinger meg tilbake
til overflata. Det er et utrolig liv i sjøen. Buksvømmere,
rumpetroll, vannymfelarver og andre insekter svømmer og
kryper over alt. For en som for det meste holder seg i
havet, er dette noe helt nytt.
|
 |
Litt lengre borte, på bare en halv meters dyp,
treffer jeg en liten flokk med smågjedder. De er svært
skeptiske til meg, men etter en stund får jeg ta noen få
bilder av dem før de forsvinner innover på så grunt vann at
jeg ikke kan følge etter dem. Det slår meg at det sikkert er
samme teknikk som blir brukt når større gjedder kommer for å
spise dem.
Etter en drøy time kryper jeg på land. Jeg er tom
for film og godt fornøyd. Sola titter frem mellom skyene og jeg
benytter anledningen til å forevige noen av de mange insektene på
land før jeg setter kursen mot Steinkjer igjen.
To dager senere koser hele familien på 4 seg i det
varme vannet. Håvard på 10 følger meg langs sivkanten på jakt etter
gjedde, men vi ser ingen. Kanskje slapper de av inne i sivet i det
varme været? Vi får se rumpetroll og masse insekter og kona kommer
over en stor ål som ligger i mudderet. De svære røttene fra
vannliljene, sammen med de andre vannplantene, gjør likevel at vi
får en fin opplevelse. Da vi kjører mot Steinkjer har jeg følelsen
av at det fremdeles er mye uoppdaget i Vesterdyen. Kanskje får vi ta
en tur oppover neste gang vi er på ferie på Steinkjer?
Dagen før jeg skal dra sørover snakker jeg med noen
på Sportshytta i Steinkjer sentrum. De forteller meg at det finnes
”ålkjeis” ( lake ) i Reins- og Fossumvannet. Den får uansett vente,
men det kan bli travelt på neste tur til Trøndelag.
|
MAGASINET
